Takk til deg, Ole Lukkøye

Som liten ble jeg, som de aller fleste andre små barn, fortalt om den snille mannen ved navn «Ole Lukkøye». Mannen som listet seg inn på rommene våre mens vi sov, for å legge sovestøv i de små blå øynene våre. Etter å ha fortalt oss om Ole, trippet de søte foreldrene våre glade og fornøyde ut av soveværelset, stolte over å ha fortalt videre denne tilsynelatende idylliske historien de hadde hørt den gang de var små, en gang for lenge lenge siden. Men det mine foreldre neppe visste, var at denne historien gjorde at deres datter fra den dag av, var livredd for å legge seg å sove! Tenk deg om da, hvor skummelt er det ikke at en tilsynelatende eldre mann skal komme inn på jenteværelset ditt om natten for å legge sovestøv i øynene dine? Gudene vet hva mer han kunne funnet på mens han var der? (Ja, nå trenger dere ikke trekke den tråden rett inn i kofferten, jeg snakker om bortføring av bamser, stjeling av sparebøsser og eventuelle slåsskamper med tannfeer og julenisser!) Hard kost for små jenter og gutter. Og etterpå lurer foreldrene våre på hvorfor vi alltid drøyer tiden når vi skal legge oss, med «jeg må tisse», «jeg er sulten/tørst», «denne pysjen klør» osv. Men her alle foreldre, har dere grunnen: Ole Lukkøye!

Så, når man endelig har turt og sovne, etter utallige titt bak gardina og under sengen, og med bordlampen tent, kommer marerittene. De grufulle og uutholdelige marerittene. Øynene som stirrer på deg fra alle kanter, latteren, følelsen av å bli forfulgt, løpe, falle...Og dere foreldre lurer på hvorfor vi små barn kommer kravlende opp i deres senger om natten? Når man våkner svett og stresset etter å ha løpt antagelig i flere timer, fordi du blir forfulgt, er det uansett tryggere å sove i mors seng. Den dagen det ikke er trygt, er det over og ut for meg iallefall. Mødre er kanskje det minst skumle i et barns verden, den søte myke moren, som våker over deg om dagen, gir deg mat, klær og leker. En ekte dronning i din egen lille prinsesseverden(eventuelt prins). En krokodille i min voldgrav rundt mitt eget lekeslott. En ekte engel, en som gjør Pinocchio til en ekte gutt, min engel. Hadde det ikke vært for deg mor, hadde Ole tatt alle bamsene mine, takk for hjelpen...

Når marerittene omsider er over, og du har våknet trygt i din mors seng, er det godt å vite at leken snart skal begynne igjen. Hoppe inn i klær og votter, barnelek, snø og sommer. Julesanger, klappelek, plastikkspader og lystighet... Men den vonde tanken vil alltid være der, «hva om Ole i natt stjal alle mine klær?». Og etter alskens leker og dagens løp, kommer du atter hjem til sengen igjen. Den grufulle sengen. Den bare står der, på sine fire ben, som en liten valp, helt bekymringsløs. Når jeg tenker meg om, er den litt søt der den står, med valpeøynene sine, og bare titter på deg. Den grufulle valpesengen, den står der og logrer, og aner ikke hvor redd jeg er...

«Mamma, jeg må tisse!»

Ut med trenern inn med kua?

Gjennom et helt tiår med håndballen i hånda og diverse svette joggesko på bena, har jeg møtt veldig mange trenere. Trenere er mennesker som man skal se opp til og som man skal respektere. Rett og slett en rekke autoritetspersoner. Og dette er uavhengig i hvilken type idretter du beveger deg inn i.

Denne autoritets-biten er det mange som benytter, mange som utnytter og mange som rett og slett gir en lang marsj i. De trenerne jeg har aller minst respekt for, er trenere som ikke skjønner at de er slike autoritetspersoner, da spesielt for yngre lag. Ikke det at jeg er så voldsomt gammel selv, og jeg vet ikke hvor gammel du som leser er, men vi kan nok alle se tilbake noen år, på «da vi var små», og tenke litt over hvordan vi så på mennesker som var eldre enn oss? Selv kan jeg huske at jeg så opp til syv av de totalt ti trenerne jeg har hatt gjennom min «håndball-karriere», og da var seks av disse ti fra jeg var syv år gammel, til jeg var tolv-tretten. Jeg husker at jeg mente at det de sa var riktig, og at jeg gjerne ville bli som dem da jeg ble stor. Men når jeg ser tilbake på det i dag, er mange av disse eks. trenerne som oppførte seg utrolig usportslig.

Dagens trenere oppfører seg generelt usportslig! Selv den beste treneren roper en eller annen gang ut noe upassende til enten spillere eller dommere, det er jeg rimelig sikker på. Jeg har iallefall aldri møtt en trener på min vei, som kun hadde en sportslig oppførsel under kamp/trening.

I tillegg til håndballspillingen, har jeg nå i tre år vært aktiv dommer i LHK-90, og har også her, naturlig nok, møtt på trenere som oppfører seg helt høl i hue! Jeg har sett trenere la tiåringer sitte på benken hele kampen, fordi de ikke er gode nok, mannlige trenere som slår de tolv år gamle jentene på stompen hver gang de blir byttet inn og ut, trenere som banner og sverter til dommere og spillere for hver minste ting, og sist men absolutt ikke minst husker jeg en kvinnelig trener fra Fetsund som hyte og skreik på en ni år gammel guttekeeper hver gang han slapp inn mål. Og om det ikke var ikke nok, vant dette guttelaget 16-3! Gutten slapp da inn tre mål! Er det mulig?!

Slike mennesker hører ikke hjemme på håndballbanen, egentlig ikke i noen type bane eller hall! Sport er noe som, spesielt barn, deltar i fordi de vil ha det gøy med venner og kjente. For at de skal føle at de er med på noe stort, et fellesskap... Hvordan kan man da godkjenne at mennesker trykker dem ned på den glatte parkettbanen, som om de ikke var verd noe som helst? Jeg synes det er både frekt og undertrykkende, og jeg håper at klubber blir bedre på å kontinuerlig sjekke trenerstandarden på trenerne i deres klubber.

Av erfaring kan jeg fortelle at en god trener hjelper deg videre i livet, selv med andre ting en den aktuelle idretten du er innblandet i. For han/hun gir deg bedre selvtillit, hjelper deg å oppnå mål, og viser deg at det faktisk finnes eldre mennesker som har respekt for den yngre garde. Jeg er utrolig glad for at jeg har fått oppleve å ha slik en god trener. Arne er og var en god mann, med lang erfaring fra tidligere håndball-liv, og en kort landslagskarriere. Han viste oss jentene stor respekt, og var en fantastisk autoritetsperson for oss, iallefall meg. Jeg er glad for at LHK-90, kvinner 5. og 6. divisjon har gleden av å fortsette med han som trener. Og jeg håper at han kan fortsette å være slik et godt forbilde for spillerne, dommere og andre trenere i flere år til.

Til slutt vil jeg bare oppfordre alle dere klubber, trenere og ikke minst foreldre til å oppføre dere som folk! Iallefall i de tre kvarterene dere må sitte på en hard benk i en svett hall for å se på barna deres spille kamp. Barna ser og høprer det dere gjør, og tar det til seg. Det er faktisk disse barna som skal vokse opp å stå i deres ståsted senere! Så vi dem all den respekten de fortjener. Generelt vis respekt for andre, ellers fortjener dere ingen respekt selv...

Husk at barn er opptatt av fair play, og at de vil oppleve barndommen som morsom og givende. La dem slippe å være flau for at foreldrene skriker fra sidelinjen. Vis respekt!